14. februar 2007

Det tok mange år før jeg dro til Nord-Norge. Første gangen jeg dro nordover, var fordi jeg måtte. Kongen eide klærne mine, og han ville jeg skulle slite dem langt mot nord.

Da jeg var ferdig med førstegangstjeneste i Indre Troms, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle til Nord-Norge igjen. Men det tok ikke stort mer enn et år før jeg var tilbake. Grunnen het Ellen.

Da jeg møtte Ellen, ble jeg forelsket. Og det har jeg vært siden. Da er det ikke noe problem å dra til Nord-Norge igjen. Eller å flytte dit. Eller å gjøre Nordland og Fauske til hjem. Og Bodø — byen Ellen vokste opp i — har nesten blitt som mitt andre hjem etter hvert. Men bare nesten.

For det er Ellens by. Det er hun som har gått alle gatene, vært alle stedene, truffet de spennende menneskene, opplevd alt det hun har fortalt meg om — og alle hemmelighetene jeg aldri får innblikk i. Det er det som gjør Bodø aller mest spesiell for meg, det at det er Ellens by.

Da jeg kjørte ned Torvgata her en dag, forbi den videregående skolen Ellen gikk på, slo det meg plutselig at jeg var litt sjalu på den skolen. Den hadde opplevd en Ellen jeg såvidt hadde hørt om, en ung kvinne jeg visste jeg ville elsket, men som jeg aldri kommer til å møte. Det slo meg at hele denne byen hadde slike minner, en historie med Ellen som jeg aldri kunne ta del i. Men det var ingen vond sjalusi, det var mer som en litt øm åpenbaring, i det jeg innså at jeg aldri vil slutte å elske denne kvinnen.

Til lykke med valentinsdagen, Ellen. Jeg vil alltid være din.

13. februar 2007 - Trackback-URL: http://www.lassedahl.com/tkback/?tb_id=14_februar_2007
« Forrige: Her kommer vinter’n | Neste: Åpent spørsmål til journalister og andre synsere » Flere saker