The making of a man part II¹

Vi har en flott bil, etter min mening. En Ford Focus, kjøpt hos Sveins Auto i Bodø. Da vi kjøpte den, var den en «nyere bruktbil». Etter det har vi brukt den noen år, så da er den vel en «ikke fullt så ny lenger-bruktbil»? Eller kanskje bare en brukt bil. I sommer kjørte vi 300 mil med denne maskinen, og at den preges av en slik tur, er vel ikke mer enn forventet.

Når man har en bil som har gått i noen år, er det ikke til å stikke under en stol at det merkes. I vinter fant jeg ut at varmetrådene i bakruten ikke lenger fungerte. «Det får verkstedmennene ta seg av», tenkte jeg. Men når jeg nå i tillegg fant ut at ingen av de fem lyspærene i det høye bremselyset fungerte, begynte jeg å lure på om dette ikke kunne bli en litt vel drøy verkstedregning. For det er klart, fem lyspærer og varmetråder tyder på at det er noe underliggende i veien. Etter å ha funnet ut at alle sikringene var intakte – en operasjon som var skummelt nok for en bil-idiot – begynte jeg å fundere på hvor det kunne ha gått galt. Leddet mellom bil og bakluke skilte seg rimelig fort ut, og etter å ha fjernet litt plastikk, fant jeg en rekke slitne og til og med ødelagte kabler. Bildet over lyver litt, for der er allerede reparasjonen i gang. Det så ille ut. «Nytt elektrisk opplegg» tenkte jeg, og så for mitt indre øye tusenlapper med vinger på fly over hustaket.

Men heldigvis ringte jeg min far før jeg begynte med denne operasjonen. Han er en gjør-det-selv-mann av slike dimensjoner at jeg er glad han og jeg faktisk ligner på hverandre, ellers ville nok noen kunne ha funnet på å beskylde min mor for å ha vært ute en tur. Han mente at nytt opplegg slettes ikke var nødvendig, for det måtte da gå an å fjerne noen paneler og komme til slik at man kunne skjøte disse ledningene! Han forklarte meg også hvilket utstyr som skulle til. Etter en inspeksjons- og handlerunde var jeg tre hundre kroner fattigere, men full av pågangsmot. Med ærefrykt fjerna jeg én og én ødelagt ledning, mens jeg erstattet den med en ny, fin en fra Exim med samme eller større tykkelse. Det var skummelt, men i ettertid må jeg påstå at det faktisk gikk veldig greit. Hemmeligheten er å være systematisk, tror jeg.

Når jeg da i ettertid kunne konstatere at bakrutelyser virket, og det ikke var mulig å se at noen hadde vært under tak og bak paneler, var det ikke fritt for at jeg var Veldig Stolt. Og det er jeg forsåvidt ennå.

¹ For den som skulle lure, så er del 1 i denne serien bloggingsen Briggs, Stratton og meg. Denne gressklipperen står imidlertid igjen, men det fikk ikke engang pappa fikset, så det kan jeg leve med.

1. august 2006 - Trackback-URL: http://www.lassedahl.com/tkback/?tb_id=the_making_of_a_man_part_ii
« Forrige: Superreserve? | Neste: Cloud illusions » Flere saker