Lasses nye og forbedrede hjemmeside

Uniformering nå!

Jeg er i prinsippet motstander av offentlig overstyring av slike småting som egentlig burde vært opp til hver enkelt, men likevel har jeg kommet fram til at det er på tide å tenke nytt innenfor et område: Skoleklær. Uniformer i skolen er noe mange ser på som en voldsom frihetsberøvelse ovenfor våre søte små, men jeg tror det vil kunne virke stikk motsatt. Her er noen tanker jeg har gjort meg om dette.

Skoleuniformer utjamner sosiale forskjeller «Klær skaper folk», sies det. Men klær skaper også forskjell på folk. Som oftest er det en befrielse, men ikke alltid. I skolen skal alle elevene behandles på samme måte, uansett om foreldrene deres har råd til flotte moteklær eller barna kommer i nedarvede, lappete klær. Jeg tror skoleuniformer vil gjøre det lettere å se mennesket bak fasaden, og dermed øke likebehandlingen.

Samtidig vil selvfølgelig uniformer motvirke mobbing. Når man hører om barn som blir kalt for «Cubus-unger» siden foreldrene deres ikke har råd til å kjøpe merkejeans til flere tusen kroner, men heller handler klær på H&M, Cubus, Dressmann og slike butikker som i alle fall jeg synes det er helt greit å handle på, blir jeg både opprørt og trist. Kanskje er det ungene som har et skrudd bilde av verden og greier å presse foreldrene, kanskje er det foreldrene som ynder å vise frem sin rikdom gjennom barna, jeg vet ikke — men skoleuniformer er løsningen i begge tilfellene.

Uniformer er arbeidstøy. Det er i mange sammenhenger hevdet at skolen er elevenes arbeidsplass. Likevel er det mange elever som pynter seg for skoledagen som om de skal på fest, jeg kjenner lærere som er oppgitt over elever som skal på skogstur om høsten med platåsko og korte topper med bare mager. Dersom skolen bestemmer hva arbeidsantrekket skal være, vet man hvilke muligheter og begrensninger det setter, og man kan bestemme at elevene skal møte opp kledd for dagens aktiviteter.

Et annet aspekt som man ikke skal underkjenne, er at uniformer gir ansvar, og skaper stolthet og tilhørlighet. Jeg kommer aldri til å glemme fjesene til Knottens miniputtlag når de endelig fikk de ekte fotballskjortene på seg, de med logo. De var ikke lenger bare noen unger som trente fotball, de var blitt et lag. På samme måte vil en skoleuniform gi tilhørighet til skolen og et synlig fellesskap med medelevene, og det vil vise omverdenen hvilken skole en elev kommer fra.

Skoleuniformer hjelper også familieøkonomien. Alle som har barn i skolealder vet hvor mye man må ut med for å dresse ungen opp til skolestart, også om man holder seg unna merkejeans og designerskjorter. Skoleuniformene er billige. Med de volumene de produseres i, vil de naturligvis bli det, og i og med at hele poenget er at de skal se like ut, er det eneste kjedene kan konkurrere om, pris.

Bildet over her er fra den engelske supermarkedkjeden Tesco, hvor vi ser at man får for eksempel en tre-pakning skjorter med lang erm for seks pund, og to par bukser for fem pund. Altså skal det ikke mange hundrelappene til før man har noen sett med uniformsklær. Og prisene er til forveksling like enten man går på Tesco, Primark eller Marks and Spencer. Jeg ser ingen grunn til at ikke norske kjeder også skulle greie å konkurrere seg ned til tilsvarende priser.

Det var vel det jeg kom på i farta. Jeg for heller oppdatere dersom jeg kommer på noe mer. Det eneste argumentet jeg har hørt mot skoleuniformer, er at det fratar barna muligheten for å «uttrykke sin individualitet» eller noe sånt. Det mener jeg vi kan leve med — det de fleste bruker denne friheten til er likevel enten å uttrykke foreldrenes lønnsnivå, eller å nettopp; uniformere seg ved at man velger å kle seg i akkurat det samme som «de kule ungene». Da synes jeg at det er bedre med uniformer som skolen og FAU i fellesskap kan komme fram til.

Og så er det da egentlig litt standsmessig, er det ikke det, da? Ja til uniformer i skolen!

22. juli 2008 - 15 kommentarer - Ingen trackbacks - Flere saker

Bilder fra Knøttets bursdag

Som nevnt har Knøttet blitt fire år, og som den oppvakte leser har fått med seg, ble dagen feiret på ferie.

Han hadde jo en «barnehagefeiring» før han tok ferie derfra, og vi må nok ha en liten vennebursdag når folk begynner å komme seg hjem igjen, men likevel måtte det jo feires på selve dagen. Så vi lagde en minibursdag (Klikk på bilder for større versjoner):


Storebror hadde vært med på planlegging og gavekjøp, og var kanskje vel så spent som Knøttet da pakker skulle åpnes.


Knøttet er «Biler»-autist. Han fikk jo Lynet McQueen-sykkel i for-tidlig-bursdagsgave tidligere i sommer, han har Lynetbok, Lynetsko, opptil flere lekebiler fra filmen og selvfølgelig selve filmen Cars, eller «Biler» på norsk, som han ser så ofte han får lov til. Så når vi fant en «Cars Occation Cake» på Sainsbury, var det liksom ikke noe å diskutere.


Været var ikke det helt store på dagen, men det er ikke noe problem når det er ferie. Det ble Lekelandet «Fort Fun» nesten hele dagen, med så mye slush og herjing som guttene greide over.


Og når slutten på dagen er å få lov til å bade så lenge man vil, ja da var Knøttet skikkelig fornøyd med bursdagen sin!

Knøttet, Knotten og foreldrene hilser med dette til alle slekt og venner som ikke kunne være sammen med Knøttet på denne dagen, og håper disse bildebevisene på trivsel kan være et lite plaster på såret!

22. juli 2008 - 2 kommentarer - Ingen trackbacks - Flere saker

Så var det oss igjen da, SAS

Vi prøver jo alltid. Utenlandsferie betyr som regel fly, og når man skal fly fra Norge er SAS ofte det minste av to onder. Og SAS prøver øyensynlig hele tiden å bli et ordentlig flyselskap, men dere sliter litt ennå. Det er noen småting jeg har lyst til å nevne for dere, sånn bare slik at dere kan ta de med dere til senere:

Når vi, to voksne og to relativt små barn, skal plasseres ombord i flyet, er det skrekkelig dumt å plassere tre stykker på en seterad og den fjerde ved vinduet på en annen. Barna er for små til å sitte alene, noe som gjør at det blir en voksen med to foreldre. Noe som er dumt, etter som slike småttingser gjerne søler med juicen sin akkurat samtidig, de må på et do hvor det knapt er plass til å hjelpe en av dem og så videre.

Foreldre vil like det langt bedre dersom de får sitte to og to, eller helst; tre på en seterad og den siste voksne ytterst på den andre siden av midtgangen (ABCD eller CDEF for å bruke fagspråk).

Når vi sjekker inn bagasje som ikke er firkantede kofferter på London Heathrow — som for eksempel ryggsekker og barnevogner, noe slike som oss ofte ferdes med — kan ikke de sendes med bagasjebåndet. Det er det sikkert gode grunner til, men det jeg reagerer litt på, er at vi blir bedt om å legge dem i et helt ubevoktet bur i innsjekkingshallen. Der kan hvem som helst putte hva som helst i ryggsekken min og alle andres.

Da jeg la inn våre to ryggsekker og ene barnevogn, var det ingen som spurte meg om noe som helst, og ingen fulgte med på hva jeg gjorde. Da virker det litt komisk at dere like før hadde plukket ut min syv år gamle sønn for å spørre ham om han hadde pakket bagasjen sin selv, og om noen hadde hatt mulighet til å tukle med den før innsjekking.

Det går egentlig ikke an å lande på Gardermoen, komme seg av et fly, hente all bagasjen, passere immigrasjonen, levere bagasjen inn igjen, komme seg igjennom sikkerhetssjekken og komme seg til gaten til det neste flyet på 55 minutter. Dere har sendt oss på en slik tur tre ganger. To av disse har vi mistet flyet vårt og måtte ta neste. I dag rakk vi det — men bare fordi innenlandsflyet vi hadde transfer med var forsinket.

Noen må oppdatere bestillingssystemene deres med realistiske tidsanslag. På sommeren er det andre reisende enn alle de omflakkende politikerne med små, søte håndbagasjer med seg, og det forventer jeg egentlig at dere skal ta høyde for.

Og en liten PS til sist: Kabinpersonalet er verken «Frustrerte Fruer» eller «Desperate Housewifes» som kapteinen på flyet ut fra London fem over ett den 20. juli presenterte dem som. Kanskje var det et forsøk på en vits — men det var ingen som lo. På meg hørtes det imidlertid ut som om kapteinen var litt bitter fordi han hadde blitt avvist av noen i baren kvelden i forveien eller noe sånt, og derfor følte for å ta igjen. Men å omtale kabinpersonalet, som kanskje er de som gjør mest for å berge SAS-konsernets ansikt utad, på en så nedsettende og useriøs måte, det ble bare skikkelig flaut.

Så …

Det var du og jeg, SAS, i år. Vi kom oss både frem og tilbake, begge to. Du er kanskje like mellomførnøyd med meg, som jeg er med deg, men i og med at det er jeg som betaler og du som tar betalt, tar jeg meg likevel friheten å si i fra. Men kommer jeg til å velge noen andre til neste år? Sikkert ikke. Men det kunne vært kjekt om jeg til neste år hadde møtt et SAS som:

Vi får se.

21. juli 2008 - 11 kommentarer - Ingen trackbacks - Flere saker

Geek? Jeg?

Martin spør om hvor geekete vi er, og jeg svarer gjerne. Jeg synes jeg scoret litt lavt, men det er vel feriemodusen. :-)

80% Geek

Created by OnePlusYou

18. juli 2008 - Hva mener du? - Ingen trackbacks - Flere saker

Flere:

Se alle tidligere skriblerier i arkivet.

Denne siden er laget av Lasse G. Dahl • Sist oppdatert 29.8.06 15:06, men dynamisk innhold kan være nyere • Tallet i dag er 1713162 • Bloggen er 2228 dager (eller 6.1 år) gammel • Siden ble laget på 0.097 sekunder • Valid HTML og CSS tilstrebes. • Brukervilkår for informasjon på disse sidene